Frivilligheten kan bryte ut av Facebook
Det er noen unikt med frivillighetens avhengighet av Facebook.
Flere sitter med en følelse av skam og skyld fordi vi i praksis tvinger medlemmene til å gi data til Meta og Facebook for å kunne følge med på hva som skjer i egen organisasjon.
Hvorfor klarer vi ikke bryte ut?
Jeg tror det er fordi frivillige organisasjoner bruker Facebook til å bygge samhold og fellesskap. Det er i Facebook-grupper medlemmene ser hverandre, møtes og diskuterer, og på Messenger de holder den løpende kommunikasjonen.
Men dette fungerer dårligere og dårligere: Invitasjoner til møter drukner i endeløse feeds, mange medlemmer er ikke aktive på Facebook, algoritmene fremmer sinne og skaper intern splid, og en ny bevissthet rundt personvern gjør at hele opplegget smaker surt.
Utfordringen er at der en bedrift kan tvinge de ansatte til å møtes på Teams eller Slack for jobb, så lever en frivillig organisasjon i den private sfæren. Vi må møte de frivillige der de er, og lenge har det betydd Meta og Facebook.
Jeg tror det er i ferd med å endres.
De siste årene har skreddersydde og spesialiserte miniversjoner av sosiale medier poppet opp for ulike typer organisasjoner:
I alle disse kan medlemmene møtes, knytte bånd, finne ut hva som skjer, og delta. Helt uten å måtte bruke Facebook. Feeden er ikke overveldende, algoritmene er ikke splittende.
Allikevel kan medlemmene få informasjonen der de allerede er: I en app på telefonen sin, på e-post, og i kalenderen sin.
Mitt stalltips er at denne modellen vil spre seg til hele frivilligheten.